da sier vi hei og velkommen til 2013

...og vi sier takk og farvel til 2012

Dette ble visst et innlegg litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Ikke vet jeg helt hva jeg skal kalle det. Men det er tankene mine, 4 mnd ut i året. Det er ikke noe vits i å lese det hvis du ikke er spesielt interessert, du vil ikke gå glipp av så mye viktig om du ikke gjør det. Jeg vil bare publisere det for å ha gjort det. Jeg kommer hvertfall til å lese det om igjen en dag.

Det har allerede rukket å bli 3. januar. Har et innlegg i utkast som har overskriften "100 dager". Det begynte jeg å skrive et par dager før jeg hadde vært her i 100 dager. Nå viser kalenderen 126. Det er nesten en måned ekstra. Nå har jeg rundet 4 måneder. 6 igjen. 6. 6 er masse. Mange dager, uker og måneder på å oppleve og lære. Men likevel, når jeg tenker på at jeg ikke skal hjem før i slutten av juni, virker det så uendelig lenge til jeg får se igjen mamma og pappa, og bror, og huset mitt og Molly og alt det som er så kjent og kjært og som jeg er så glad i. 
Det jeg kjenner nå, er at det som jeg har funnet meg her nede i Spania begynner å føles som det kjente og kjære. Hvis vi begynner med rommet mitt. Med de knasj oransje veggene. Skrivepulten min som jeg liker å sitte oppå. Oppslagstavla mi. Og senga. Alt. Også har vi resten av huset, og skoleveien min. Skolen, byen min. Metrosystemet, Madrid, shoppingsenteret som er så mye mer enn bare et lite shoppingsenter. Også har vi jo noe av det viktigste da. Vennene mine. Både de spanske og de litt mer internasjonale. De spanske begynner jeg å få bedre kontakt med. Jobber fortsatt meg å få et sterkere vennskap med de, men jeg kommer seg. Mine kjære utvekslingsstudenter som jeg er blitt veldig glad i. Eleana, Thea, Iris, Clara. Og alle de andre. Utvekslingsstudenter går virkelig gjennom de samme følelsene og opplevelsene, og til tider er det bare de som du kan snakke med. Fordi de forstår. Sier ikke bare jaha, eller nehei eller ler litt. Det forstår og kjenner det samme. Min kjære Thea som jeg har vært mye med har vært en støtte til 1000. Det er kanskje litt klisje å si det, men ja, vi har ledd, grått, pratet, danset, sovet og spist sammen. Vi har ikke gjort alt sammen, men det er grenser hva man rekker på 4 måneder. Skulle ønske jeg hadde henne med meg på resten av spania-eventyret mitt, men hun reiser tilbake til Tyskland 26. januar. Og vet du hvor kort tid det er til? Det gjør rett og slett litt vondt i hjertet mitt når jeg tenker på det. Hva skal jeg gjøre uten min lille søster fra Tyskland? Hun har virkelig blitt som en lillesøster og venn for meg på disse korte 4 månedene her. Kjenner henne bedre enn det jeg gjør med noen av de gamle vennene i Norge som jeg har kjent i fler år. Skulle ønske hun var en del av siste halvdel av året mitt også. 
Også har vi jo vertsfamilien min da. Ikke vet jeg riktig hvor jeg skal begynne. Har lest mange blogger gjennom årene, og mange skriver at de har "den perfekte familien". Aldri har jeg egentlig tenkt noe mer over det, bare lest det. Den perfekte familien, hvordan er egentlig den? Min familie bor hverken midt i Madrid i en stor leilighet, har den nyeste bilene eller drar på juleferie til Peru, MEN de er fantastiske. Vertsbror må være verdens søteste litlle 10åring, som tuller og tøyser og er verdens mest grisete person når det gjelder spising, men likevel så søt og god. Og vertsøster som virkelig begynner å bli som en lillesøster. Vi fletter hår, gjør lekser, lager mat, drar på shopping, ser på filmer, erter hverandre og blir dritt lei hverandre til tider. Men det er vel hvordan søstre er? Vertsfar har jeg også et veldig bra forhold med, vi har fått våre interne spøker, vi tuller og tøyser om alt. Vet ikke helt hva jeg skal skrive om han. Annet at jeg digger han og jeg kan ikke annet enn å le hver gang vi driver med noe sammen. Så har vi vertsmor. Hun jeg kanskje snakker mest med her i huset. Eller.. mest om litt saklige ting. Det er hun jeg spør om ting når jeg lurer på noe, det er hun som hjelper meg med spansken, og det er hun jeg sender melding til når jeg lurer på når jeg må være hjemme. Vet ikke helt hvorfor det har blitt sånn, men sånn har det altså blitt. Det er jo liksom hun som er mammaen min disse 10 månedene. Setter så pris på alt det de forteller meg, viser meg, tar meg med på og lar med oppleve. Vertsbror sa en gang i høst "må vi gjøre noe absolutt hveer søndag??" Da var han visst lei av å dra til gamle byer hver helg. 
Vertsfamilien er vel noe av det viktigste for at et utvekslingsår skal bli vellykka. Det er som grunnlaget. Er det skeivt, blir alt annet skeivt. Vertsfamilien din er hjemme. Og alt går utifra der. Sosialt, faglig og språklig. Det har gjort at året mitt faktisk har vært knakendes bra hittil og noe som får meg til å tro at resten kommer til å gå unna i en fei. 

Også har vi tiden. I august hadde jeg 10 måneder i vente. Nå har vi rundet nyttår og er i januar og jeg har igjen 6. Føler enda at jeg er i starten av året. Hvor lenge er man egentlig i starten av året? Jeg føles egentlig at jeg burde kommet lengre med spansken, med vennene mine og med alt. Men jeg er her jeg er. Jeg skal ikke klage. Jeg har fått mange fine venner, går på spansk skole (får skryt av kontaktlæreren!!) og har lært mer spansk på 4 måneder enn jeg har gjort på 4 år på skolen. Tiden frem mot 29. juni i år kommer til å gå fortere enn jeg tror. Helgene er fylt av utflukter både hit og dit, jentekvelder, fester, shoppingturer og familietid. Ukedagene kommer til å gå med til mye trening (!!!!), MASSE lekser og skole. Det er egentlig bare å holde seg fast og prøve å nyte de siste 177 dagene i dette fine landet.

Ikke vet jeg hvem du er som sitter å fremdeles leser alt tullet mitt. Men skulle det være at du var en spent liten sjel som satt i norge (eller et annet land for den saks skyld) og tenker på utveksling, har jeg ikke annet å si enn: Gjør det! Angrer så absolutt ikke på at jeg valgte å dra bort. Ja, man går glipp av mye. Ja, man kommer til å savne folk og ting. Ja, det er ikke bare lett. MEN. Du får du utrolig mye ut av det. Allerede nå merker jeg at til slutt vil alt dette være verdt det. Jeg må være ærlig å si at jeg ikke har gått gjennom vært store problemer eller hjemlengselperioder, men jeg merker at jeg ikke er i komfortsonen min som jeg er i hjemme. 
Hvor kult er det ikke å bruke en lørdag i Madrid, enn hjemme i det samme gamle lille byen? Tenk på at mens du er ute i den store verdnen, og selv om du også får en hverdag her som kan være kjedelig til tider, er det slettes ikke det samme som hjemme. Her er alt litt annerledes. Litt mer spennende. Litt mer skummelt. Og mye mer lærerikt. 

Nå avslutter jeg før jeg tar helt av i den tankeboblen jeg er i. Skal se en film, før jeg tar kvelden. Juleferien varer helt til tirsdag, og takk for det. Også er det bare 10 dager til spansklassen kommer nedover! Gleder jeg meg eller gleder jeg meg?