empty

Jeg føler meg så dum, og er så sint på meg selv. Klumsete meg mistet (nærmest kastet) min høyt elskede harddisk i bakken her om dagen. Kræsj bang og bung. Så nå lager den en rar lyd og vil ikke starte. Fint flott og fantastisk. Ikke sant? Hadde vel rundt 15.000 bilder fra tidligere år pluss mine drøye 6000 fra året mitt her.  Mange av bildene fra året har jeg, fordi vertsmor hadde dem også. Så det er jo fint, sånt sett. Men hadde noen ting som jeg gjerne ville hatt. Som et langt dokument (dagbok) jeg skrev om campen i august (og alle bildene fra campen er også borte. ALLE). Og kanskje noe litt småflaut, MEN jeg spilte inn en video en av de første dagene hvor jeg snakker spansk, så jeg kunne se hvordan jeg har forbedra meg. Men neida. Nå er de godt gjemt i min ikke-fungerende harddisk. Faen faen og en faen til. Unnskyld språket, men det er så kjipt. Mistet den bare i bakken. Og nå sitter jeg igjen med så lite. Vertsmor har snakket med en hun kjenner som er dataflink og han sa det kan koste fra 600 til 2000 EURO (ikke kroner altså) for å KANSKJE få ut innholdet................................................................................................................... Kunne vel betalt opp til 300 euro. Men opp til 2000......
aaaah Jeg som hadde DET fine systemet på disken med bilder i rekkefølge og en haug av mapper. Og nå. BORTE. Æsj.

Måtte bare skrive det et sted. Nå skal jeg furte videre.

in just a few months

Found this on facebook and just had to post it here. For you exchangers out there: Like the page "Exchange Student." on Facebook! 

Im standing on the edge. In less than two months I have been gone for 9 months. I left my home, family and friends fighting my tears, and now I have to do it all over again quite soon. 

I remember the night of my departure day as it was yesterday. I was excited, nervous, overwhelmed, and terrified. Will they be able to understand me? Will I understand them? Will I get any friends? Will I gain weight? How is my school and friends gonna be like? What will my family be like? Will I get homesick? Will the plane crash? Will I get along with my family? 

Hugged my family goodbye, cried the last tears and I was on my way. I didn't know what to expect. So many 'what ifs' flew threw my mind. What if my family don't like me. What if I don't get any friends. What if I get homesick. What if we don't understand each other. 

I was blessed with a new beginning. I got the chance to start all over. I got a new family, new friends, and a new life. I had the best of both worlds. I had a family to take care of me, that I could cry to and get a hug from whenever I needed it - I had a family at home ready to do the same as soon as I would return. I had friends I could share tears and laughter with. - I had friends at home, I could share all my new experiences with. 

My exchange year is soon over, and I will leave my family and best friends, to return to my family and best friends. I will return home to a new world. Even though not much have changed, I have. I have changed, and I've become a new person. A better and more open person, I'm ready for life, I'm ready for new adventures. 

It's time to realize who my real friends are in both worlds. Who will make sure I made it home, who will keep in touch with me, who will honestly miss me. Who will come see me, who will call me, who have changed, who will disappoint me, and who will stay my friends. 

Being hours away from home knowing that you're best friend, or sister needs you, is the hardest thing ever. You wanna take the first flight home just to be with them, but you can't. The time difference makes you sit up all night and talk to whoever needs you, and not even realize that you have school the morning after.

There have been times where I've felt helpless and desperate. The time difference made it impossible to talk to anyone from home, your host family was asleep, that's when your exchange friends kicks in. An exchange year will give you friends all over the world. For the rest of your life, you will have friends to visit in nearly every country in the world. The only ones who will ever truly understand you, your frustrations, your homesickness and your tears. 

In a very short amount of time, I will leave - I will take down everything, pack my clothes, my memories, experiences and my life. I'm going to leave my life and my second world. 

In a very short amount of time, I will arrive - I will unpack everything, my clothes, memories, experiences and my life. I will return to my old life, as a new person. I will share my memories and experiences with people who won't ever truly understand it. 

Ready or not, I have to change one more time, and say goodbye one more time. Very soon.

By: Simone Mastrup Nielsen, Denmark. Currently in Braymer, Missouri. 

Jeg er så glad i Spania. I alt. I livet. Og jeg er klar for mer. Mye mer. 

spansk april

Siste innlegget mitt handlet om klasseturen. Nedtellinga på mobilen sier det nå er hele 30 dager siden vi dro avgårde. Og siden jeg kom hjem, altså rundt 26 dager har jeg ikke sakt et eneste pip. Ikke fordi det ikke skjer så mye, men heller at det skjer så mye at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal begynne. Påskeferien, for eksempel. Påsken. Vi var jo i nordspania. Familien min og meg. Så har vi vært en søndagstur på fjellet for å vise meg den spanske snøen. Så har jeg hatt noen reale bursdagshelger med kræsjing av feiringer og måtte si nei takk til noen fordi jeg hadde så mange oppå hverandre. Har så mange historier og bilder som jeg vil vise og fortelle! Men det har jeg hverken ork, lyst eller tid til. Skolen begynner å komme på oppløpssiden. Noe som skremmer meg litt. I og med at nå drøsser det på med prøver før de avsluttende prøvene begynner. Har eksamener omtrent i hele Juni. Helt frem til siste slutt som er 27. Skal prøve å nyte den fine sommersola som vi har nå uansett hvor mange eksamener vi har. 

Apropo sommersol. Hvis du ikke er en av de (heldige) som er på min snappshat liste, har du kanskje ikke fått med deg at vi har ren og fin sommer her nå. Hvertfall for oss vikinger som slikker sol hvert eneste ledige øyeblikk. Jaja, sånn er det når man har sånn hvit nordisk hud som noen (les: jeg) har vært den heldige tildelte til å få. Må jo prøve å få litt skille før jeg reiser hjem igjen til nord. 

Når jeg sitter å skriver om det fine været gir det ikke helt mening at jeg sitter her inne og gjør det, mens sola steker ute. Men greia er at jeg tror jeg skal en (kort) tur på treningssenteret, videre i butikken for noen småting også finne en park og sove siestaen der. Hørtes ikke det bra ut kanskje? 

Håper dere koser dere hjemme i Norge! I utgangspunktet er det bare 73 korte dager til vi sees igjen! Men som jeg sa til mamma på telefon her om dagen: Det har gått opp for meg at jeg rett og slett ikke har tid til å drive å savne. Hverken gjennstander, familiemedlemmer eller venner eller mine firbeinte der hjemme. Jeg må nyte mine siste 73 dager og det SKAL jeg. Vi begynner (fortsetter) fra og med.... nå. 

jeg vet jeg er vakker, du trenger ikke si det!

kos og klem hjem