Ikke vet jeg hvor jeg vil med dette innlegget, men er noe jeg må få ut. Så her kommer det:
En ting vi mennesker har det veldig lett for er å legge planer, si ting man skal gjøre, for å så aldri gjøre disse tingene. Og dette irriterer meg. Masse. Alt i fra de som sier "at vi må møtes en dag", til de som sier de skal "reise verden rundt når de er ferdig på vgs". For hvis man hadde gjort en undersøkelse, hvor mange av jordens 7 milliarder mennesker har større munn enn det de faktisk begiver seg ut på, og ender opp med å gjøre? Denne prosenten, som er farlig stor etter hva jeg tenker, irriterer meg. Hvorfor sier man at man skal noe, når man ikke gjør det? Greit nok er det de som sier de har lyst til å gjøre noe, men de som sier de skal gjøre noe. Disse kan gå å...... gjøre det.
Selvfølgelig er vi alle sånn, i større eller mindre grad, men det er da grenser! Jeg har vel alltid vært det, men har forandret meg, og utviklet denne evnen ekstra gjennom disse månedene i Spania, nemlig det å faktisk gjøre det. Det første store steget tok jeg vel da jeg skrev under på kontrakten hvor det stod jeg skulle tilbringe et år i utlandet, alene. Gjennom denne tiden her har jeg kommet opp i situasjoner hvor jeg må bestemme meg. Jeg må ta saken i egne hender.
Er det noen som sier de har lyst til å møte meg, eller om jeg har lyst til å møte noen. Hva gjør man da? Jo, da sender man en melding. Ikke en "skal-vi-gjøre-noe-en-dag"-melding, men en "Skal-vi-møtes-fredag-kl-7".melding. Noen ganger kan man ikke begynne å dra ut om hvilke dager som passer best for ditt og datt. Begynn med fredag kl 7, passer ikke det, bytter dere klokkeslett eller dato. Men det viktigste er å sette en dato. Ta styringa og bestem. Det er ikke no' big-deal.
Selvfølgelig er vi alle sånn, i større eller mindre grad, men det er da grenser! Jeg har vel alltid vært det, men har forandret meg, og utviklet denne evnen ekstra gjennom disse månedene i Spania, nemlig det å faktisk gjøre det. Det første store steget tok jeg vel da jeg skrev under på kontrakten hvor det stod jeg skulle tilbringe et år i utlandet, alene. Gjennom denne tiden her har jeg kommet opp i situasjoner hvor jeg må bestemme meg. Jeg må ta saken i egne hender.
Er det noen som sier de har lyst til å møte meg, eller om jeg har lyst til å møte noen. Hva gjør man da? Jo, da sender man en melding. Ikke en "skal-vi-gjøre-noe-en-dag"-melding, men en "Skal-vi-møtes-fredag-kl-7".melding. Noen ganger kan man ikke begynne å dra ut om hvilke dager som passer best for ditt og datt. Begynn med fredag kl 7, passer ikke det, bytter dere klokkeslett eller dato. Men det viktigste er å sette en dato. Ta styringa og bestem. Det er ikke no' big-deal.
Andre, kanskje litt større, ting er som året som utvekslingsstudent. Hvor mange har jeg vel ikke snakket med som "skulle ønske de også hadde dratt", da sier jeg bare HVORFOR dro du da i humpleheita ikke? Ikke si at du ikke hadde råd, vi får et realt stipend. Foreldrene lar deg ikke dra. Hvorfor skal foreldre nekte barna deres fra å dra på utveksling? Det er ren barbaridad spør du meg. (Er du i denne situasjonen ta gjerne kontakt, så skal jeg ta en prat med dem!!!) Eller er det kanskje rett og slett fordi du ikke tør? Er du redd for å være langt hjemmefra, uten mamma og pappa. Og den gode gjengen? Da sier jeg bare: det er 10 mnd. Det er rett og slett ingenting. Det går så utrolig fort. (det kan jeg skrive under på!) Og dere som kjenner meg fra før, vet hvor pyse og redd jeg var. Men nå, nå har jeg overlevd, ikke bare overlevd med levd nesten 300 dager i vakre Spania. Jeg angrer ikke et sekund, og jeg er så glad for at jeg overbeviste megselv at jeg kunne klare det. For hva betyr vel ikke dagens dato? 14. juni 2013. Det betyr, at siden jeg forsatt er her, har jeg overlevd året. Et år, ute i den store verden. Er du litt redd, finn deg ting som gjør deg sikker. Det kan være små-ting. Ting som gjør deg nyskjerrig. Som gjør at du vil se mer enn din egen lille hjemby. Det var det jeg gjorde. Og nå sitter jeg her da.
Nei, hvor var det jeg egentlig ville med dette? Kanskje bare si, at ta kontrol. Ikke som en bossete sjef, men som personen med selvsikkerhet, som kan ta beslutninger og bryr seg litt om hva som skjer.
Nei, hvor var det jeg egentlig ville med dette? Kanskje bare si, at ta kontrol. Ikke som en bossete sjef, men som personen med selvsikkerhet, som kan ta beslutninger og bryr seg litt om hva som skjer.
Er det noe du har lyst til? Finn ut hva som skal til, og lag deg en liste for så å begynne å krysse av. Step by step oppnår du det. Kanskje uten å merke det engang.
En av tingene som mange sier, er for eksempel at de skal ta en tatovering. Live, laugh and love, på underarmen eller en fugl på ryggen. Hvor mange har vel ikke disse tankene? Det gjør nesten vondt å høre dette. Jeg tenker bare her gang: ja, hvis du har så........lyst, hvorfor gjør du det ikke? Dette ble jeg så lei av, fant meg en frase jeg ville tatovere, fikk den tegnet. Og. Neste stopp. Jeg fikk den tatovert. Stukket, svidd og gnukket inn i huden min. Så den aldri skal kunne vaskes, blekes eller skrapes bort. Den er min. For alltid. Jeg, Jorunn Bjørnstad, har tatt meg en tatovering. Og jeg er stolt. Jeg gjorde det. Som mange har sakt: jeg hadde aldri trodd at du skulle tatt deg en tatovering. Hvorfor det tenker jeg? Er det noe annerledes med meg? Pysete, teit? Jeg hadde lyst på et minne fra året mitt her, året som har forandret meg på alle måter, og som har gitt meg så mye, året jeg vil huske for resten av livet, det vil jeg alltid ha med meg, men jeg ville også ha det med meg på en litt annen måte. Som blekk i huden. For alltid.
Okei. Jeg er kanskje litt gal. Litt spontan og rar. Ikke var det egentlig spontant. Men jeg gjorde det. Fort og gæli' og jeg ble så fornøyd. Det er som om jeg har fått meg en liten bebi på armen. Som jeg steller og smører på krem og beskytter fra sola. Min egen lille bebi. Fint er vel det?
En av tingene som mange sier, er for eksempel at de skal ta en tatovering. Live, laugh and love, på underarmen eller en fugl på ryggen. Hvor mange har vel ikke disse tankene? Det gjør nesten vondt å høre dette. Jeg tenker bare her gang: ja, hvis du har så........lyst, hvorfor gjør du det ikke? Dette ble jeg så lei av, fant meg en frase jeg ville tatovere, fikk den tegnet. Og. Neste stopp. Jeg fikk den tatovert. Stukket, svidd og gnukket inn i huden min. Så den aldri skal kunne vaskes, blekes eller skrapes bort. Den er min. For alltid. Jeg, Jorunn Bjørnstad, har tatt meg en tatovering. Og jeg er stolt. Jeg gjorde det. Som mange har sakt: jeg hadde aldri trodd at du skulle tatt deg en tatovering. Hvorfor det tenker jeg? Er det noe annerledes med meg? Pysete, teit? Jeg hadde lyst på et minne fra året mitt her, året som har forandret meg på alle måter, og som har gitt meg så mye, året jeg vil huske for resten av livet, det vil jeg alltid ha med meg, men jeg ville også ha det med meg på en litt annen måte. Som blekk i huden. For alltid.
Okei. Jeg er kanskje litt gal. Litt spontan og rar. Ikke var det egentlig spontant. Men jeg gjorde det. Fort og gæli' og jeg ble så fornøyd. Det er som om jeg har fått meg en liten bebi på armen. Som jeg steller og smører på krem og beskytter fra sola. Min egen lille bebi. Fint er vel det?
Aprovecha el momento. Grip øyeblikket. Eller hvordan man oversetter det korretklig til norsk. Carpe Diem, sier nå bare jeg.
Det var det jeg hadde på hjertet for denne gangen. Nå skal jeg nyte mine siste 3!!!!!uker i denne fine tilværelsen. Kunne godt ha levd sånn her en god stund. Men skal bli godt å sove på sofan med voffa mi om bare litt over 3 uker. I dag har jeg sløvet i El Retiro i varme 33 grader, resten av helga står det både konsert, danseforestilling, lunsjing og bokfestival på planet. Spørs om det blir tid til eksamenslesning. Det ligger litt godt nedpå prioriteringslista for tiden. Jaja, får gå som det går! Nå skal jeg nyte mine siste sommeruker av mitt fin-fine liv som turist i Madrid. Dette får jeg aldri igjen.
Okei, nå skal jeg slutte før det blir altfor poetisk.
Håper alle har det fint, hvor enn de er og hva enn de gjør. Jeg har det hvertfall fin-fint.
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar