frokost

Foreløpig er det få ting jeg savner fra Norge. Og det er jeg glad for. Skal jo tross alt være her i nesten 10 mnd til. Men noe jeg har rukket å begynne å savne er frokost i Norge. Det er ikke det at jeg er så veldig frokost-menneske som spiser grovbrød med makrell i tomat og et glass melk, eller havregrøt hver dag. Det er det at jeg liker å spise noe til frokost. Noe mat. Ikke sukker. Jeg visste, før jeg dro, at Spania ikke var kjent for sin sunne og innholdsrike frokost. Likvel, når jeg kom ned her og så hva vertsøsknene mine spiser får jeg litt sjokk. Sjokolademelk (noen ganger litt varmet fra mirkobølgeovnen) og kjeks. Jeg begynte sånn et par dager også, men orker ikke. Noen dager spiste jeg gårsdagens pariserloff med skinke. Ok, det. Men lys, halvtørr pariserloff er ikke veldig næringsrikt det heller. Min norske mage trengte litt skikkelig frokost. Etter å ha spist honeypuff i nesten to uker, fant jeg i går noe på butikken som kommer til å redde morgenene mine fremover. Jeg fant nemlig....

Wasa knekkebrød!! Det er jo nesten som å være hjemme igjen!! 

Så i går kveld gledet jeg meg nesten til frokost, bare fordi jeg visste hva som ventet på meg i skapet. 

Dette bildet tar jeg i litt mindre format. Morratryne, men fornøyd med knekkebrødet. hohoh

Dette ble byttet ut med....

DETTE. Til og med smør under. Smør er noe Spanjoler aldri bruker forresten. Hvertfall ikke min familie og de jeg har møtt hittil. 

Nok om dagens frokost. I dag har jeg muligens min siste dag i frihet. Tror skolegreiene blir ordnet i morgen. Håper så. I dag skal jeg møte en aupair som bor litt nedi gata. Blir fint. Utrolig rart hvor fort man blir kjent og knytta til folk som er i ca den samme situasjonen som deg selv. Som Fredrikke. Møtte henne i mai, på den forberedelseshelgen. Har ikke snakket så altfor mye med henne etter det, og etter å ha vært her i 3 uker så kjennes det ut som om vi har kjent hverandre for alltid. Det er koselig da. Men også downsiden med utveksling. Du møter masse folk og blir glad i folk du vet du antakeligvis aldri vil se igjen. Som den ene camplederen fra Madrid. Hun var bare et par år eldre enn meg og vi snakket endel i Madrid. Hadde også et møte med henne etter jeg kom til familien og møtte henne og noen andre tilfeldigvis i Madrid en dag og nå er hun tilbake i Tyskland og kommer mest sannsynlig ikke på noen av turene. Det vil si: Se you never agian. Snakket med henne på facebook i går og måtte holde meg for å ikke bryte ut i latter noen ganger i og med at familien trodde jeg sov. Haha. 

Uansett. Nå må jeg løpe. Chaooooo