empty

Jeg føler meg så dum, og er så sint på meg selv. Klumsete meg mistet (nærmest kastet) min høyt elskede harddisk i bakken her om dagen. Kræsj bang og bung. Så nå lager den en rar lyd og vil ikke starte. Fint flott og fantastisk. Ikke sant? Hadde vel rundt 15.000 bilder fra tidligere år pluss mine drøye 6000 fra året mitt her.  Mange av bildene fra året har jeg, fordi vertsmor hadde dem også. Så det er jo fint, sånt sett. Men hadde noen ting som jeg gjerne ville hatt. Som et langt dokument (dagbok) jeg skrev om campen i august (og alle bildene fra campen er også borte. ALLE). Og kanskje noe litt småflaut, MEN jeg spilte inn en video en av de første dagene hvor jeg snakker spansk, så jeg kunne se hvordan jeg har forbedra meg. Men neida. Nå er de godt gjemt i min ikke-fungerende harddisk. Faen faen og en faen til. Unnskyld språket, men det er så kjipt. Mistet den bare i bakken. Og nå sitter jeg igjen med så lite. Vertsmor har snakket med en hun kjenner som er dataflink og han sa det kan koste fra 600 til 2000 EURO (ikke kroner altså) for å KANSKJE få ut innholdet................................................................................................................... Kunne vel betalt opp til 300 euro. Men opp til 2000......
aaaah Jeg som hadde DET fine systemet på disken med bilder i rekkefølge og en haug av mapper. Og nå. BORTE. Æsj.

Måtte bare skrive det et sted. Nå skal jeg furte videre.

in just a few months

Found this on facebook and just had to post it here. For you exchangers out there: Like the page "Exchange Student." on Facebook! 

Im standing on the edge. In less than two months I have been gone for 9 months. I left my home, family and friends fighting my tears, and now I have to do it all over again quite soon. 

I remember the night of my departure day as it was yesterday. I was excited, nervous, overwhelmed, and terrified. Will they be able to understand me? Will I understand them? Will I get any friends? Will I gain weight? How is my school and friends gonna be like? What will my family be like? Will I get homesick? Will the plane crash? Will I get along with my family? 

Hugged my family goodbye, cried the last tears and I was on my way. I didn't know what to expect. So many 'what ifs' flew threw my mind. What if my family don't like me. What if I don't get any friends. What if I get homesick. What if we don't understand each other. 

I was blessed with a new beginning. I got the chance to start all over. I got a new family, new friends, and a new life. I had the best of both worlds. I had a family to take care of me, that I could cry to and get a hug from whenever I needed it - I had a family at home ready to do the same as soon as I would return. I had friends I could share tears and laughter with. - I had friends at home, I could share all my new experiences with. 

My exchange year is soon over, and I will leave my family and best friends, to return to my family and best friends. I will return home to a new world. Even though not much have changed, I have. I have changed, and I've become a new person. A better and more open person, I'm ready for life, I'm ready for new adventures. 

It's time to realize who my real friends are in both worlds. Who will make sure I made it home, who will keep in touch with me, who will honestly miss me. Who will come see me, who will call me, who have changed, who will disappoint me, and who will stay my friends. 

Being hours away from home knowing that you're best friend, or sister needs you, is the hardest thing ever. You wanna take the first flight home just to be with them, but you can't. The time difference makes you sit up all night and talk to whoever needs you, and not even realize that you have school the morning after.

There have been times where I've felt helpless and desperate. The time difference made it impossible to talk to anyone from home, your host family was asleep, that's when your exchange friends kicks in. An exchange year will give you friends all over the world. For the rest of your life, you will have friends to visit in nearly every country in the world. The only ones who will ever truly understand you, your frustrations, your homesickness and your tears. 

In a very short amount of time, I will leave - I will take down everything, pack my clothes, my memories, experiences and my life. I'm going to leave my life and my second world. 

In a very short amount of time, I will arrive - I will unpack everything, my clothes, memories, experiences and my life. I will return to my old life, as a new person. I will share my memories and experiences with people who won't ever truly understand it. 

Ready or not, I have to change one more time, and say goodbye one more time. Very soon.

By: Simone Mastrup Nielsen, Denmark. Currently in Braymer, Missouri. 

Jeg er så glad i Spania. I alt. I livet. Og jeg er klar for mer. Mye mer. 

spansk april

Siste innlegget mitt handlet om klasseturen. Nedtellinga på mobilen sier det nå er hele 30 dager siden vi dro avgårde. Og siden jeg kom hjem, altså rundt 26 dager har jeg ikke sakt et eneste pip. Ikke fordi det ikke skjer så mye, men heller at det skjer så mye at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal begynne. Påskeferien, for eksempel. Påsken. Vi var jo i nordspania. Familien min og meg. Så har vi vært en søndagstur på fjellet for å vise meg den spanske snøen. Så har jeg hatt noen reale bursdagshelger med kræsjing av feiringer og måtte si nei takk til noen fordi jeg hadde så mange oppå hverandre. Har så mange historier og bilder som jeg vil vise og fortelle! Men det har jeg hverken ork, lyst eller tid til. Skolen begynner å komme på oppløpssiden. Noe som skremmer meg litt. I og med at nå drøsser det på med prøver før de avsluttende prøvene begynner. Har eksamener omtrent i hele Juni. Helt frem til siste slutt som er 27. Skal prøve å nyte den fine sommersola som vi har nå uansett hvor mange eksamener vi har. 

Apropo sommersol. Hvis du ikke er en av de (heldige) som er på min snappshat liste, har du kanskje ikke fått med deg at vi har ren og fin sommer her nå. Hvertfall for oss vikinger som slikker sol hvert eneste ledige øyeblikk. Jaja, sånn er det når man har sånn hvit nordisk hud som noen (les: jeg) har vært den heldige tildelte til å få. Må jo prøve å få litt skille før jeg reiser hjem igjen til nord. 

Når jeg sitter å skriver om det fine været gir det ikke helt mening at jeg sitter her inne og gjør det, mens sola steker ute. Men greia er at jeg tror jeg skal en (kort) tur på treningssenteret, videre i butikken for noen småting også finne en park og sove siestaen der. Hørtes ikke det bra ut kanskje? 

Håper dere koser dere hjemme i Norge! I utgangspunktet er det bare 73 korte dager til vi sees igjen! Men som jeg sa til mamma på telefon her om dagen: Det har gått opp for meg at jeg rett og slett ikke har tid til å drive å savne. Hverken gjennstander, familiemedlemmer eller venner eller mine firbeinte der hjemme. Jeg må nyte mine siste 73 dager og det SKAL jeg. Vi begynner (fortsetter) fra og med.... nå. 

jeg vet jeg er vakker, du trenger ikke si det!

kos og klem hjem

Lisboa2013

Forrige uke var det tid for årets skoletur. Eller "fin de curso" som de sier her. Destinasjon: Lisboa. Mandag til torsdag. Mandag morgen (alt for tidlig, etter min og alle andre sin mening) kjørte to fulle busser avgårde fra Hipatia. (som er skolen min, om du ikke visste det) Vi var omkring 92 elever og 5 lærere som dro. Hele dagen ble brukt i bussen. Halvveis stoppet vi i en by som heter Caceres, hvor vi ble sluppet av bussen og de sa at vi hadde 3 timer fritid. Ok, tenkt vi. 3 timer fritid, i en by så å si ingen hadde vært i før. Hvor er det man begynner da? Etter en liten lunsj vandret vi litt rundt i gatene. Opp og ned. Smale gater, breie gater. Høye tårn og gamle kirker. Helt til vi kom bymuren, og vi måtte snu. Da vi hadde sett oss mette satt vi oss ned på Plaza Mayor i sola og tok oss en coca cola. Det var så fint. Etter mye latter, masse bilder og litt rød i kinna etter sola kom vi oss tilbake til bussen og begynte på de gjenværende timene i buss. Bussturen var ikke så spesiell i seg selv, så er vel kanskje ikke nødvendig å fortelle så mye om det. Da vi kom frem til Lisboa, måtte vi krysse en bro. Typ Golden Gate i San Fransisco. Det var også en liten Jesus statue der som minnet om Rio. Alle knipset bilder og gapte da vi kjørte over broa. Vi kom nemlig akkurat tidsnok til å se havet sluke sola. Og jeg som ikke har sett havet siden august i fjor ble litt overveldet. Havet er jo så fint. Vi hadde et hotel litt utenfor Lisboa, så vi måtte kjøre gjennom Lisboa og langs kysten et stykke for å komme til byen vi bodde i, Caiscais. Med solnedgang, bølger, strand og fine hus koste jeg meg som bare det. Denne strekningen fikk vi sett mange ganger, i og med at vi dro inn og ut til Lisboa hver dag. Men var like fint hver gang. Og mamma og pappa: jeg begynner nesten å bli litt interessert i å se på gamle hus, sånn som dere er så glad i. Det er jo så mange rare, gamle, fine og snodige hus her!! 

Første kvelden gikk vi bare en liten runde i Caiscais, ned på stranda og litt rundt om kring før vi satt oss inn på et rom å pratet til langt på natt. 

Første dagen, regnet det. Masse. Vi dro til Oceanografico som er et digert akvarium i Lisboa. Der så vi både bever, haier, pingviner, skillpadder og nemofisker. Da vi var ferdig der hadde det heldigvis sluttet å regne. Vi fikk fritid etter lunsj, som bare ble brukt til en liten (lang) siesta på gresset, i sola, forran den store kirken. Tror du det var deilig, eller deilig?

Kvelden ble brukt til avslappning og ordning før vi dro ut alle sammen på kvelden. Vi dro til en bar (som forresten hadde meny på Norsk!!!!) og danset alle sammen til de sene nattetimer. 

Kl 8 dagen etterpå var vi nok en gang klare for Lisboa. Denne gangen var det kikking på denne kirken vi dagen før hadde tatt siesta forran og kikking på monumenter. Vi tok også Tranvia, (sånn gammel "tog" inne i byen) opp til et slott hvor det var en veldig fin utsikt. Etterpå var det tid for litt shopping, middag og så på kvelden dro vi ut nok en gang. Stedet vi dro, var ikke så morsomt som dagen før, så mange folk forsvant. Men jeg og noen andre ble igjen og etterhvert dro vi ned på stranda som var like ved. Lykkelige meg hoppet og danset litt med fine spanjoler og jeg vasset langt opp til låret.. Med thights. Smart. (Finner enda sand i sko og klær...) Det var hvertfall en veldig fin kveld, som ble avsluttet med en lang fin samtale med Marina. Hun er en så fin jente. Vi slukket lyset i 5 tiden og var allerede oppe kl 6. Avreise grusomt tidlig!! På veien hjem sov vel så å si hele bussen en god stund, før folk begynte å vokne og det ble litt liv. Musikk og prating og taing av bilder. 

Litt små-døe kom vi oss tilbake til Madrid og gjett om jeg sloknet fort da jeg entret senga? Mhm. 

Så over til bilder: 
Vi begynner med første stopp; nemlig Caceres

Plaza Mayor Caceres. Her satt vi oss ned tok oss noe å drikke og satt rett og slett å nøt sola. Livet der og der var upåklagelig

gater...

Marina, Yulia, Anna y July

Alle sier at Extremadura, som er provinsen(?) vi kjørte gjennom er mye grønnere enn her i Madrid. Og det er så sant. Madrid har store sletter med.. ingenting. Rett og slett ingenting. Og extremadura har liksom litt mer busker, jorder og grønne ting.

Solnedgangen over brua i Lisboa

nordmann, Ana, Yulia, Marina og July utafor Oceanografico

ola q ase

turister

min nemooo

Kule søppelbøtter i Lisboa. Det stod: "Hvem liker du?" Også hang det to sprittusjer i en tråd. Er vel kunst det og?

Livet, dere. Livet

Klar for litt liiiv vol:1

klar for liv vol2

Første natta funket ikke varmen på rommet, noe som førte til nesten-død. Men så fikk vi varmeapparat den andre natta. Vår beste venn på turen!

Fransk, engelsk, spansk og... Norsk? litt av en sammensetning. Me gustaa

Vi hadde fått en oppgave om å finne diverse ting rundt omkring. Vi fant denne statuen, som vi tenkte at helt sikkert måtte være ganske viktig og sikkert en del av oppgaven. Problemet oppstod da vi hverken så noe skilt som indikerte hvem denne personen var, og hverken parkarbeiderne eller andre turister visste noe som helt. Jaja, fint var den der den stod hvertfall.

Koselige folk!

inni den store katedralen/kirken

på skeiva. Marina meg og Laura

Turist vol1

oppned turist vol2

Okei. Ser du den greia bak meg? JA? høy? JA. Marina og jeg tenkte, den kan vi jo gå opp i for å se på utsikten. Etter å ha betalt de 3 euroene det kostet for å gå opp fant vi ut at heisen var ute av drift og vi derfor måtte ta beina fatt og bestige de ventende 267 trinnene.

Såå tok vi den Tranvia. Gammel, skranglete, varmt og treigt. Men likevel superkult!

Meg, Alejandra og Marina en thaa busss

utsikt vol24352

Fornøyd

Utsikt på veien hjem

mer buss..................

Heftig mye aktivitet på blant annet instragram etter hjemkomst med bilder i hytt og pine. Her er et July la ut. Ser det ikke fint ut?

July, Noelia, Jessy, Yulia, Anna, Marina, Noruega og Silvia. Bare sånn at hvis du lurte

Min fine marina

Fra natt-turen vår på stranda

Marina, yooo, Laura, Jessy og Maria

...så vinket vi farvel til Lisboa

Det var det jeg har å vise dere fra Lisboa2013, men du var kanskje glad for at jeg avslutter her? Har som alltid haugevis av fler bilder å vise og fortelliger å fortelle, så tror jeg skal dele litt med dagboka mi. Min gode venn her nede. 

Nå skal jeg lese litt i reise-bladet mitt og bli enda mer inspirert. Som om jeg ikke er det fra før av. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, å se og oppleve og lære før jeg setter meg tilrette i et hus med mann og barn at jeg kommer til å fylle 50 før jeg er ferdig med alle studiene jeg har lyst til å ta og alle stedene jeg vil se. Har mye tanker om dette i disse dagene, så kanskje jeg skriver et lite innlegg om det en dag. Un buen dia.

God natta da