la vuelta

Hola!

Så det er noen innom enda? 

Denne gangen ville jeg egentlig skrive litt om la vuelta a España i oktober. For de med lite spanskkunnskaper betyr det hvertfall da jeg var tilbake i Spania. Ja, jeg har vært tilbake allerede. For å være ærlig, hadde jeg ikke dratt tilbake om vi ikke skulle på klassetur. Alle følelsene og minnene jeg har derfra var fortsatt så ferske at jeg rett og slett ikke hadde så veldig lyst til å dra dit, for så å måtte reise hjem en gang til. Men siden jeg har valgt spansk3 som fag, hadde vi en obligatorisk klassetur til Siguenza, like uttafor Madrid. Da kunne jeg ikke holde meg, og det ble noen dager i Rivas før klassen kom ned. Fant en veldig billig billett med ryanair ned. Koster jo nesten mer med tog til Oslo! 

Klasseturen var uka etter høstferien så da passet det fint å reise ned et par dager i ferien. Hvordan det egentlig var å komme tilbake, det klarer jeg nesten ikke svare på. Det var så rart men likevel så vanlig. Så normalt og kjent. Ingenting var forandret og alle menneskene var fortsatt der. Bortsett fra alle utvekslingsstudentene da. Vi er jo spredd over alle hauger.

Jeg bodde hos Marina fra onsdag-søndag. Torsdag og fredag hadde alle skole og jobb, da tok jeg meg noen turer rundt i Rivas og til skolen i friminuttet blant annet. Veldig koselig å se alle folkene igjen!! Hadde noen veldig fine dager med Marina i Rivas og Madrid! Fredagen møtte jeg også vertsfamilien min (eller... x-vertsfamilien.....), noe som var veeldig koselig. Jeg har savnet dem sååå masse. Fikk også møtt den nye utvekslingsstudenten som er der, så det var også koselig :) 

Det var som om jeg ikke hatt vært borte disse 3 månedene siden jeg dro. Jeg tok meg en tur på kjøpesenteret alene når alle var på skolen, og det føltes ut som om jeg fortsatt bodde der. Men det gjør jeg jo ikke lenger... 

Savnet etter Spania er fortsatt veldig stort, hadde det så utrolig bra der. Ikke det at jeg ikke har det bra her hjemme, men alt var så annerledes der nede. Det finnes en norsk Jorunn, og en spansk Jorunncia. Og jeg liker så godt å være den spanske versjonen. Det føltes så godt å snakke litt spansk igjen og bruke euro og gå på brosteinen. Metroen, buss 334 og 333 og Madrid, det føles så hjemme og så godt alt sammen.  

 gamle-skolen...

På bussen.... Rar følelse å være tilbake på gamle skolebussen ja...

med mine fine vertsøsken 

 og min fine marina...

Lørdag dro vi til Madrid Rio, og leide sykler. Idyllisk. Sol. Varme. Mennesker. Spansk. Madrid. mmmm, lykke

søte Laura. og meg og marina da. 

Selvsakt tok jeg bein-bilde. På metroen. Godt å bruke metroen litt igjen...

Det var hvertfall litt av uka mi tilbake i Rivas. Kan virkelig ikke helt beskrives. Rart men godt på samme tidspunkt. Ikke like vondt å dra fra der nå, som det var forrige gang. Men gleder meg allerede til neste gang jeg igjen sitter på buss 334 :) 

Søndag på kvelden møtte jeg også klassen min på flyplassen da de kom fra Norge. Eller... klassen min er kanskje litt feil. Alle de som har spansk3 i vestfold, nemlig 16 stykker.. Kjente vel nesten ingen fra før av, bortsett fra oss 3 fra klassen vår på Greveskogen. Men hyggelig var det og vi hadde en veldig fin uke. Vi bodde hos vertsfamilier og var rundt på turer dag ut og dag inn. Gøy å få brukt spansken enda en uke! Takk til Vestfold fylkeskommune for det. Haha. (Vi betalt ingenting for turen nemlig) 

Liv Mari, meg, Elen og Fernanda i El Escorial. Søte jenter. 

Ellers holder jeg jo på med 3. klasse her hjemme da... Var veldig usikker veldig lenge om jeg skulle begynne i 2. eller 3. Til slutt ble det 3, og det funker fint det. Merker jeg har mistet et år med diverse, men det kommer seg. Gleder meg bare til jeg er ferdig og jeg kan hoppe ut i den store verden igjen. Vil så gjerne tilbake til Spania, helst Madrid. Men da må jeg finne noe å gjøre der først. Kanskje jeg kan jobbe på Burger King i Madrid, i og med at jeg nå skal begynne å jobbe på den nye BurgerKing som starter i Tønsberg neste uke? Haha. 

Det var alt for denne gang. Kanskje jeg oppdaterer litt innimellom. Hvem vet. 

besos 

går inn for landing

Vært hjemme en måned nå. Akkurat. Og jeg har enda ikke landa. De siste ti dagene har Marina og Irene vært her. Det har vært fint. Litt som et plaster på såret for å ikke hatt vært i Spania. Men i morgen drar de. Da er det tilbake til jobbsøkning, plenklipping, bestevenn som flytter også kan vi jo ikke glemme at jeg begynner på skolen om en drøy uke. Hverdag dere. Savnet etter spania er stort og vondt. Om vi kan si det så brutalt. Men det hjelper å snakke med vertsfamilien. De er så fine. Og jeg savner dem, men ler litt med dem og tuller litt, så går det bra. 

Til alle dere som er på vei ut i verden i disse dager, kos dere. Nyt dagene. Plutselig er det over. 

Dette var nok det siste fra meg. Hvertfall på en god stund. Vi får se hva jeg gjør av meg neste sommer. Da åpner verden seg liksom enda mer. Og hva skal jeg gjøre? Har noen planer, men vi får se hvordan det går. Men først skal jeg se om jeg får landet litt først. 

Chao pescao

one more to go

Om 28 timer lukker jeg igjen døra på rommet mitt, går på do, ser meg selv i speilet, tar meg et glass vann, ser på svømmebassenget, på hagen og på stua, lukker døra bak meg og setter meg i bilen samme med vertsfamilien min. Alt som normal. Men alt dette for siste gang. Denne gangen med to store kofferter i baksetet og en real carry-on. Denne gang på vei til flyplassen. Fordi det er min tur. Mitt år som utvekslingsstudent er ferdig, og det er på tide å dra hjem igjen. Og det gjør så vondt. 
Jeg vil rett og slett ikke reise hjem. Vennene her er det vondt å si hadet til, men jeg klarer det. En etter en, denne uka har jeg sakt hade. Men nå er det snart familien jeg må ta avskjed med. Hvordan skal jeg gjør det? Det vet jeg rett og slett ikke. Klarer ikke å forestille meg at jeg ikke har flere dager igjen med dem. I dag er det siste hele dagen. Siste lunsjen, siste middagen. Siste kvelden. I morgen tidlig skal vi en tur på butikken for å kjøpe litt spansk mat hvis vi finner ut at jeg har plass (noe jeg ikke har, men prøver fordet) også er det siste pakking som skal gjøres før dette skal avsluttes. Jeg skal fly hjem alene. Første gang jeg flyr alene så langt og må mellomlande, men det går vel fint? Dette blir nok siste innlegget fra Spania, men kanskje det kommer en oppdatering da jeg er hjemme (selv om dere som leser bloggen er familie og jeg kommer jo hjem til dere nå!) OG masse lykke til til dere som reiser ut nå i sommer. Vet ikke riktig hva jeg skal si. Men ikke kast bort tid, tiden går så altfor fort! Kunne jeg gjort dette igjen ville jeg gjort det 23 ganger! Uten å tenke.

Vi sees i Norge, dere!

besøk og to uker igjen

Nå kan jeg snart ikke vente mer. Men det gjør egentlig ikke så mye. Om 2 timer drar vi til flyplassen for å hente bestevenn som kommer på besøk en uke! Herreguuuuuuuud som jeg gleder meg. Har ikke sett henne på 297 dager, og nå er det to timer til jeg ser henne. iiiiiiiih. Det kribler i magen og jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva jeg skal gjøre i mellomtiden. Gå til bassenget? Nei, det er så varmt at det orker jeg ikke. Se på en film? Nei, for vet ikke hvilken. Rydde? Nei, det har jeg allerede gjort. Lese? Nei, det har jeg ikke ork til. Så nå har jeg akkurat tatt av neglelakken i håp om å underholde meg litt med å ta på ny frem til det er tid for å dra!
Det skal bli så fint!!!

what's stopping you?

Ikke vet jeg hvor jeg vil med dette innlegget, men er noe jeg må få ut. Så her kommer det: 

En ting vi mennesker har det veldig lett for er å legge planer, si ting man skal gjøre, for å så aldri gjøre disse tingene. Og dette irriterer meg. Masse. Alt i fra de som sier "at vi må møtes en dag", til de som sier de skal "reise verden rundt når de er ferdig på vgs". For hvis man hadde gjort en undersøkelse, hvor mange av jordens 7 milliarder mennesker har større munn enn det de faktisk begiver seg ut på, og ender opp med å gjøre? Denne prosenten, som er farlig stor etter hva jeg tenker, irriterer meg. Hvorfor sier man at man skal noe, når man ikke gjør det? Greit nok er det de som sier de har lyst til å gjøre noe, men de som sier de skal gjøre noe. Disse kan gå å...... gjøre det. 
Selvfølgelig er vi alle sånn, i større eller mindre grad, men det er da grenser! Jeg har vel alltid vært det, men har forandret meg, og utviklet denne evnen ekstra gjennom disse månedene i Spania, nemlig det å faktisk gjøre det. Det første store steget tok jeg vel da jeg skrev under på kontrakten hvor det stod jeg skulle tilbringe et år i utlandet, alene. Gjennom denne tiden her har jeg kommet opp i situasjoner hvor jeg må bestemme meg. Jeg må ta saken i egne hender.
Er det noen som sier de har lyst til å møte meg, eller om jeg har lyst til å møte noen. Hva gjør man da? Jo, da sender man en melding. Ikke en "skal-vi-gjøre-noe-en-dag"-melding, men en "Skal-vi-møtes-fredag-kl-7".melding. Noen ganger kan man ikke begynne å dra ut om hvilke dager som passer best for ditt og datt. Begynn med fredag kl 7, passer ikke det, bytter dere klokkeslett eller dato. Men det viktigste er å sette en dato. Ta styringa og bestem. Det er ikke no' big-deal. 

Andre, kanskje litt større, ting er som året som utvekslingsstudent. Hvor mange har jeg vel ikke snakket med som "skulle ønske de også hadde dratt", da sier jeg bare HVORFOR dro du da i humpleheita ikke? Ikke si at du ikke hadde råd, vi får et realt stipend. Foreldrene lar deg ikke dra. Hvorfor skal foreldre nekte barna deres fra å dra på utveksling? Det er ren barbaridad spør du meg. (Er du i denne situasjonen ta gjerne kontakt, så skal jeg ta en prat med dem!!!) Eller er det kanskje rett og slett fordi du ikke tør? Er du redd for å være langt hjemmefra, uten mamma og pappa. Og den gode gjengen? Da sier jeg bare: det er  10 mnd. Det er rett og slett ingenting. Det går så utrolig fort. (det kan jeg skrive under på!) Og dere som kjenner meg fra før, vet hvor pyse og redd jeg var. Men nå, nå har jeg overlevd, ikke bare overlevd med levd nesten 300 dager i vakre Spania. Jeg angrer ikke et sekund, og jeg er så glad for at jeg overbeviste megselv at jeg kunne klare det. For hva betyr vel ikke dagens dato? 14. juni 2013. Det betyr, at siden jeg forsatt er her, har jeg overlevd året. Et år, ute i den store verden. Er du litt redd, finn deg ting som gjør deg sikker. Det kan være små-ting. Ting som gjør deg nyskjerrig. Som gjør at du vil se mer enn din egen lille hjemby. Det var det jeg gjorde. Og nå sitter jeg her da.
Nei, hvor var det jeg egentlig ville med dette? Kanskje bare si, at ta kontrol. Ikke som en bossete sjef, men som personen med selvsikkerhet, som kan ta beslutninger og bryr seg litt om hva som skjer. 

Er det noe du har lyst til? Finn ut hva som skal til, og lag deg en liste for så å begynne å krysse av. Step by step oppnår du det. Kanskje uten å merke det engang.
En av tingene som mange sier, er for eksempel at de skal ta en tatovering. Live, laugh and love, på underarmen eller en fugl på ryggen. Hvor mange har vel ikke disse tankene? Det gjør nesten vondt å høre dette. Jeg tenker bare her gang: ja, hvis du har så........lyst, hvorfor gjør du det ikke? Dette ble jeg så lei av, fant meg en frase jeg ville tatovere, fikk den tegnet. Og. Neste stopp. Jeg fikk den tatovert. Stukket, svidd og gnukket inn i huden min. Så den aldri skal kunne vaskes, blekes eller skrapes bort. Den er min. For alltid. Jeg, Jorunn Bjørnstad, har tatt meg en tatovering. Og jeg er stolt. Jeg gjorde det. Som mange har sakt: jeg hadde aldri trodd at du skulle tatt deg en tatovering. Hvorfor det tenker jeg? Er det noe annerledes med meg? Pysete, teit? Jeg hadde lyst på et minne fra året mitt her, året som har forandret meg på alle måter, og som har gitt meg så mye, året jeg vil huske for resten av livet, det vil jeg alltid ha med meg, men jeg ville også ha det med meg på en litt annen måte. Som blekk i huden. For alltid.
Okei. Jeg er kanskje litt gal. Litt spontan og rar. Ikke var det egentlig spontant. Men jeg gjorde det. Fort og gæli' og jeg ble så fornøyd. Det er som om jeg har fått meg en liten bebi på armen. Som jeg steller og smører på krem og beskytter fra sola. Min egen lille bebi. Fint er vel det? 

Aprovecha el momento. Grip øyeblikket. Eller hvordan man oversetter det korretklig til norsk. Carpe Diem, sier nå bare jeg.

Det var det jeg hadde på hjertet for denne gangen. Nå skal jeg nyte mine siste 3!!!!!uker i denne fine tilværelsen. Kunne godt ha levd sånn her en god stund. Men skal bli godt å sove på sofan med voffa mi om bare litt over 3 uker. I dag har jeg sløvet i El Retiro i varme 33 grader, resten av helga står det både konsert, danseforestilling, lunsjing og bokfestival på planet. Spørs om det blir tid til eksamenslesning. Det ligger litt godt nedpå prioriteringslista for tiden. Jaja, får gå som det går! Nå skal jeg nyte mine siste sommeruker av mitt fin-fine liv som turist i Madrid. Dette får jeg aldri igjen. 

Okei, nå skal jeg slutte før det blir altfor poetisk. 

Håper alle har det fint, hvor enn de er og hva enn de gjør. Jeg har det hvertfall fin-fint. 

<3

fint og flott

siden siste innlegg har nedtellinga gått fra 63 til 46 dager og det betyr ikke annet enn  at tiden flyr. herre malla. jeg skal snart hjem dere! Men ikke riktig enda. I det siste har jeg rukket å hatt mye å gjøre på skolen, feiret 17. mai i barcelona med norskinger og i dag har jeg vært på shopping med meg selv. Ikke vet jeg om posene ble ekstra tunge fordi det faktisk var masse klær oppi eller om det var samvittigheten min som veide litt. skulle jo bare kjøpe en eller to bukser... Ting går veldig fint om dagen! det er vel egentlig alt kort oppsummert. Kan ikke helt vente til 19 juni klokka 2.30 da er jeg er ferdig med alle eksamene dette året, men prøver å nyte tiden, også den tiden med eksamener. Denne helga skal jeg ta meg "fri" og finne på mye fint. Spise i Madrid med Fredrikke, bake kake til vfammen, El Rastro og rulleskøyting i El Retiro på søndag med Irene og Marina. Fin helg. Nå skal jeg høre en nickelback sang til også sove. Skulle bare kort innom å si hei! Så.. HEI!

våren gjør et nytt innrykk

Hei alle fine nordmenn!

Nå begynner vi med masse prøver før vi starter med de avsluttende eksamene. Denne uka har jeg lengua og historie. Sitter egentlig å studerer lengua men er unormalt ukonsentrert i dag. Jeg vet det ikke er igjen mye av skoleåret. Vi har bare 4 uker igjen med vanlig skole. Det er virkelig siste innspurt, men likevel er det tungt. Nå som sola skinner og jeg helst kunne tenkt meg å gjøre alt og ingenting, har jeg heller nok prøver å studere til. Prøver å balansere litt da. Sitter ikke bare inne,så tenkte at hvis jeg var "flink" i løpet av uka kan jeg ta meg "fri" i helga. Jeg har jobbet jevnt og trutt gjennom hele året og det frister så å bare la bøkene ligge men jeg VIL gjøre mitt beste og få så bra karakterer som jeg kan. (Her snakker vi om at jeg kjemper om ståkarakterer, ikke toppkarakterer altså) Jeg får vel bite tennene sammen og holde ut! Tjohei, sommerferie her kommer jeg!

Nok oppmuntringsprat til meg selv. Over til andre ting;

Denne 1.mai helgen har vi hatt en skikkelig puente, som de kaller det her: på norsk bro langhelg. Hva jeg brukte den 5 dager lange helgen på er jeg ikke helt sikker på. Både vertsmor og vertsbror hadde bursdag så det var feiringer for dem. En dag var vi også turister. Vi dro avgårde til Segovia. Der var jeg jo en liten tur med klassen min fra Norge i januar, men så ingenting av byen, så nå fikk jeg vært skikkelig guiri (turist) og tatt bilde med acuaducten. Også dro jeg til Torrejon på lørdag og sov hos Anja. Vi koste oss og pratet om stort og smått (sånn man av en merkelig grunn alltid ender opp å gjøre med andre utvekslinggstudenter). Det var hvertfall fint å få prate litt ut og vi koste oss masse. Søndag var det morsdag her i Spania og på vei hjem stoppet jeg og kjøpte blomster til vertsmor og vant 10 poeng når jeg kom inn døren med en stor bukett blomster (som vist luktet masse men jeg ikke luktet fordi den hersens allergien som er her om dagen). Hun ble i hvertfall veldig glad og det var fint å se. Resten av søndagen ble brukt til å studere, før jeg var hjemme alene på kvelden med vertsøskna og de var overraskende greie. Ender alltid opp med en krangel eller noe skriking, men denne gangen ble jeg både bedt om å tørke håret til søster og "åpne" senga til vertsbror. De er jo litt søte da. <3

Hjemreisedatoen er også litt satt. Etter litt frem og tilbake kan jeg nå ventes  på kvelden den 8. juli på Gardermoen. Den dagen vil jeg ikke tenke på riktig enda selv om den er i bakhodet mitt hele tiden. Skal bli både godt og vondt. 

Mine to beste venner herfra kommer å besøker meg i 10 dager i august, så det blir bra! Da jeg spurte de i dag om hva de hadde lyst til å gjøre i Norge var svaret: Surfe, se "los fjordos", dra på fest og de nordlyset. Da måtte jeg le litt og sa at alle disse punktene kunne bli litt vanskelige å oppfylle. Hvilket bilde har vel ikke spanjolene av oss nordmenn. Nordlys og fjorder. Jeg har ikke en gang sett det! Jaja, vi skal vel finne på noe gøy likevel!

Nå skal jeg virkelig sette i gang med studeringa igjen. Lokker meg selv med både Melendi-konsert (populær spansk synger) og strendene i........ Barcelona(!!!) som venter på meg om 11 korte dager. 

Marina var dagens heldige vinner av første bilde. Da jeg var hos hun her om dagen ryddet hun i veskene sine. Hun var s i n n s y k t mange vesker. Dette er bare noen.

Fra turistdagen med familien. Her i en park vi fant helt tilfeldigvis og tenkte: jaja, vi stopper å strekker beina. Det endte med at vi ble der i en time eller to å hadde det rett og slett skikkelig gøyt. 

Gå langs elva (noe som det finnes veldig lite av her), i sola, med sin fine vertsfamilie, spise pipas og snakke spansk. Det var dette jeg drømte om, var det ikke?

Anja og meg koser oss med is

min fine anja og meg på en gåtur en søndags formiddag. 

I Torrejon 

På søndager kommer bussene bare hver time, så da var Anja snill å ventet på bussen med meg. Siden hun har fått strikkedilla begynte hun med det mens jeg spiste pipas. Fin time.

Søndagskveld med lenguaøving. Med kveldsol og vindu åpent.

Segovia

Er jeg vertsdatter #1, eller?

Tidligere i dag (da jeg holdt på med innlegget, men siden jeg er så treig gjør jeg det ferdig nuu)

Nå skal jeg se en episode av Castle før jeg slukker lyset. I går kveld var jeg ikke i seng før halv 1 og det er for seint når jeg må opp litt over 7. 

Så god natt og sov godt og alt det der

(Vi sees om 63 dager!!!)

<3

empty

Jeg føler meg så dum, og er så sint på meg selv. Klumsete meg mistet (nærmest kastet) min høyt elskede harddisk i bakken her om dagen. Kræsj bang og bung. Så nå lager den en rar lyd og vil ikke starte. Fint flott og fantastisk. Ikke sant? Hadde vel rundt 15.000 bilder fra tidligere år pluss mine drøye 6000 fra året mitt her.  Mange av bildene fra året har jeg, fordi vertsmor hadde dem også. Så det er jo fint, sånt sett. Men hadde noen ting som jeg gjerne ville hatt. Som et langt dokument (dagbok) jeg skrev om campen i august (og alle bildene fra campen er også borte. ALLE). Og kanskje noe litt småflaut, MEN jeg spilte inn en video en av de første dagene hvor jeg snakker spansk, så jeg kunne se hvordan jeg har forbedra meg. Men neida. Nå er de godt gjemt i min ikke-fungerende harddisk. Faen faen og en faen til. Unnskyld språket, men det er så kjipt. Mistet den bare i bakken. Og nå sitter jeg igjen med så lite. Vertsmor har snakket med en hun kjenner som er dataflink og han sa det kan koste fra 600 til 2000 EURO (ikke kroner altså) for å KANSKJE få ut innholdet................................................................................................................... Kunne vel betalt opp til 300 euro. Men opp til 2000......
aaaah Jeg som hadde DET fine systemet på disken med bilder i rekkefølge og en haug av mapper. Og nå. BORTE. Æsj.

Måtte bare skrive det et sted. Nå skal jeg furte videre.

in just a few months

Found this on facebook and just had to post it here. For you exchangers out there: Like the page "Exchange Student." on Facebook! 

Im standing on the edge. In less than two months I have been gone for 9 months. I left my home, family and friends fighting my tears, and now I have to do it all over again quite soon. 

I remember the night of my departure day as it was yesterday. I was excited, nervous, overwhelmed, and terrified. Will they be able to understand me? Will I understand them? Will I get any friends? Will I gain weight? How is my school and friends gonna be like? What will my family be like? Will I get homesick? Will the plane crash? Will I get along with my family? 

Hugged my family goodbye, cried the last tears and I was on my way. I didn't know what to expect. So many 'what ifs' flew threw my mind. What if my family don't like me. What if I don't get any friends. What if I get homesick. What if we don't understand each other. 

I was blessed with a new beginning. I got the chance to start all over. I got a new family, new friends, and a new life. I had the best of both worlds. I had a family to take care of me, that I could cry to and get a hug from whenever I needed it - I had a family at home ready to do the same as soon as I would return. I had friends I could share tears and laughter with. - I had friends at home, I could share all my new experiences with. 

My exchange year is soon over, and I will leave my family and best friends, to return to my family and best friends. I will return home to a new world. Even though not much have changed, I have. I have changed, and I've become a new person. A better and more open person, I'm ready for life, I'm ready for new adventures. 

It's time to realize who my real friends are in both worlds. Who will make sure I made it home, who will keep in touch with me, who will honestly miss me. Who will come see me, who will call me, who have changed, who will disappoint me, and who will stay my friends. 

Being hours away from home knowing that you're best friend, or sister needs you, is the hardest thing ever. You wanna take the first flight home just to be with them, but you can't. The time difference makes you sit up all night and talk to whoever needs you, and not even realize that you have school the morning after.

There have been times where I've felt helpless and desperate. The time difference made it impossible to talk to anyone from home, your host family was asleep, that's when your exchange friends kicks in. An exchange year will give you friends all over the world. For the rest of your life, you will have friends to visit in nearly every country in the world. The only ones who will ever truly understand you, your frustrations, your homesickness and your tears. 

In a very short amount of time, I will leave - I will take down everything, pack my clothes, my memories, experiences and my life. I'm going to leave my life and my second world. 

In a very short amount of time, I will arrive - I will unpack everything, my clothes, memories, experiences and my life. I will return to my old life, as a new person. I will share my memories and experiences with people who won't ever truly understand it. 

Ready or not, I have to change one more time, and say goodbye one more time. Very soon.

By: Simone Mastrup Nielsen, Denmark. Currently in Braymer, Missouri. 

Jeg er så glad i Spania. I alt. I livet. Og jeg er klar for mer. Mye mer. 

spansk april

Siste innlegget mitt handlet om klasseturen. Nedtellinga på mobilen sier det nå er hele 30 dager siden vi dro avgårde. Og siden jeg kom hjem, altså rundt 26 dager har jeg ikke sakt et eneste pip. Ikke fordi det ikke skjer så mye, men heller at det skjer så mye at jeg ikke riktig vet hvor jeg skal begynne. Påskeferien, for eksempel. Påsken. Vi var jo i nordspania. Familien min og meg. Så har vi vært en søndagstur på fjellet for å vise meg den spanske snøen. Så har jeg hatt noen reale bursdagshelger med kræsjing av feiringer og måtte si nei takk til noen fordi jeg hadde så mange oppå hverandre. Har så mange historier og bilder som jeg vil vise og fortelle! Men det har jeg hverken ork, lyst eller tid til. Skolen begynner å komme på oppløpssiden. Noe som skremmer meg litt. I og med at nå drøsser det på med prøver før de avsluttende prøvene begynner. Har eksamener omtrent i hele Juni. Helt frem til siste slutt som er 27. Skal prøve å nyte den fine sommersola som vi har nå uansett hvor mange eksamener vi har. 

Apropo sommersol. Hvis du ikke er en av de (heldige) som er på min snappshat liste, har du kanskje ikke fått med deg at vi har ren og fin sommer her nå. Hvertfall for oss vikinger som slikker sol hvert eneste ledige øyeblikk. Jaja, sånn er det når man har sånn hvit nordisk hud som noen (les: jeg) har vært den heldige tildelte til å få. Må jo prøve å få litt skille før jeg reiser hjem igjen til nord. 

Når jeg sitter å skriver om det fine været gir det ikke helt mening at jeg sitter her inne og gjør det, mens sola steker ute. Men greia er at jeg tror jeg skal en (kort) tur på treningssenteret, videre i butikken for noen småting også finne en park og sove siestaen der. Hørtes ikke det bra ut kanskje? 

Håper dere koser dere hjemme i Norge! I utgangspunktet er det bare 73 korte dager til vi sees igjen! Men som jeg sa til mamma på telefon her om dagen: Det har gått opp for meg at jeg rett og slett ikke har tid til å drive å savne. Hverken gjennstander, familiemedlemmer eller venner eller mine firbeinte der hjemme. Jeg må nyte mine siste 73 dager og det SKAL jeg. Vi begynner (fortsetter) fra og med.... nå. 

jeg vet jeg er vakker, du trenger ikke si det!

kos og klem hjem

Lisboa2013

Forrige uke var det tid for årets skoletur. Eller "fin de curso" som de sier her. Destinasjon: Lisboa. Mandag til torsdag. Mandag morgen (alt for tidlig, etter min og alle andre sin mening) kjørte to fulle busser avgårde fra Hipatia. (som er skolen min, om du ikke visste det) Vi var omkring 92 elever og 5 lærere som dro. Hele dagen ble brukt i bussen. Halvveis stoppet vi i en by som heter Caceres, hvor vi ble sluppet av bussen og de sa at vi hadde 3 timer fritid. Ok, tenkt vi. 3 timer fritid, i en by så å si ingen hadde vært i før. Hvor er det man begynner da? Etter en liten lunsj vandret vi litt rundt i gatene. Opp og ned. Smale gater, breie gater. Høye tårn og gamle kirker. Helt til vi kom bymuren, og vi måtte snu. Da vi hadde sett oss mette satt vi oss ned på Plaza Mayor i sola og tok oss en coca cola. Det var så fint. Etter mye latter, masse bilder og litt rød i kinna etter sola kom vi oss tilbake til bussen og begynte på de gjenværende timene i buss. Bussturen var ikke så spesiell i seg selv, så er vel kanskje ikke nødvendig å fortelle så mye om det. Da vi kom frem til Lisboa, måtte vi krysse en bro. Typ Golden Gate i San Fransisco. Det var også en liten Jesus statue der som minnet om Rio. Alle knipset bilder og gapte da vi kjørte over broa. Vi kom nemlig akkurat tidsnok til å se havet sluke sola. Og jeg som ikke har sett havet siden august i fjor ble litt overveldet. Havet er jo så fint. Vi hadde et hotel litt utenfor Lisboa, så vi måtte kjøre gjennom Lisboa og langs kysten et stykke for å komme til byen vi bodde i, Caiscais. Med solnedgang, bølger, strand og fine hus koste jeg meg som bare det. Denne strekningen fikk vi sett mange ganger, i og med at vi dro inn og ut til Lisboa hver dag. Men var like fint hver gang. Og mamma og pappa: jeg begynner nesten å bli litt interessert i å se på gamle hus, sånn som dere er så glad i. Det er jo så mange rare, gamle, fine og snodige hus her!! 

Første kvelden gikk vi bare en liten runde i Caiscais, ned på stranda og litt rundt om kring før vi satt oss inn på et rom å pratet til langt på natt. 

Første dagen, regnet det. Masse. Vi dro til Oceanografico som er et digert akvarium i Lisboa. Der så vi både bever, haier, pingviner, skillpadder og nemofisker. Da vi var ferdig der hadde det heldigvis sluttet å regne. Vi fikk fritid etter lunsj, som bare ble brukt til en liten (lang) siesta på gresset, i sola, forran den store kirken. Tror du det var deilig, eller deilig?

Kvelden ble brukt til avslappning og ordning før vi dro ut alle sammen på kvelden. Vi dro til en bar (som forresten hadde meny på Norsk!!!!) og danset alle sammen til de sene nattetimer. 

Kl 8 dagen etterpå var vi nok en gang klare for Lisboa. Denne gangen var det kikking på denne kirken vi dagen før hadde tatt siesta forran og kikking på monumenter. Vi tok også Tranvia, (sånn gammel "tog" inne i byen) opp til et slott hvor det var en veldig fin utsikt. Etterpå var det tid for litt shopping, middag og så på kvelden dro vi ut nok en gang. Stedet vi dro, var ikke så morsomt som dagen før, så mange folk forsvant. Men jeg og noen andre ble igjen og etterhvert dro vi ned på stranda som var like ved. Lykkelige meg hoppet og danset litt med fine spanjoler og jeg vasset langt opp til låret.. Med thights. Smart. (Finner enda sand i sko og klær...) Det var hvertfall en veldig fin kveld, som ble avsluttet med en lang fin samtale med Marina. Hun er en så fin jente. Vi slukket lyset i 5 tiden og var allerede oppe kl 6. Avreise grusomt tidlig!! På veien hjem sov vel så å si hele bussen en god stund, før folk begynte å vokne og det ble litt liv. Musikk og prating og taing av bilder. 

Litt små-døe kom vi oss tilbake til Madrid og gjett om jeg sloknet fort da jeg entret senga? Mhm. 

Så over til bilder: 
Vi begynner med første stopp; nemlig Caceres

Plaza Mayor Caceres. Her satt vi oss ned tok oss noe å drikke og satt rett og slett å nøt sola. Livet der og der var upåklagelig

gater...

Marina, Yulia, Anna y July

Alle sier at Extremadura, som er provinsen(?) vi kjørte gjennom er mye grønnere enn her i Madrid. Og det er så sant. Madrid har store sletter med.. ingenting. Rett og slett ingenting. Og extremadura har liksom litt mer busker, jorder og grønne ting.

Solnedgangen over brua i Lisboa

nordmann, Ana, Yulia, Marina og July utafor Oceanografico

ola q ase

turister

min nemooo

Kule søppelbøtter i Lisboa. Det stod: "Hvem liker du?" Også hang det to sprittusjer i en tråd. Er vel kunst det og?

Livet, dere. Livet

Klar for litt liiiv vol:1

klar for liv vol2

Første natta funket ikke varmen på rommet, noe som førte til nesten-død. Men så fikk vi varmeapparat den andre natta. Vår beste venn på turen!

Fransk, engelsk, spansk og... Norsk? litt av en sammensetning. Me gustaa

Vi hadde fått en oppgave om å finne diverse ting rundt omkring. Vi fant denne statuen, som vi tenkte at helt sikkert måtte være ganske viktig og sikkert en del av oppgaven. Problemet oppstod da vi hverken så noe skilt som indikerte hvem denne personen var, og hverken parkarbeiderne eller andre turister visste noe som helt. Jaja, fint var den der den stod hvertfall.

Koselige folk!

inni den store katedralen/kirken

på skeiva. Marina meg og Laura

Turist vol1

oppned turist vol2

Okei. Ser du den greia bak meg? JA? høy? JA. Marina og jeg tenkte, den kan vi jo gå opp i for å se på utsikten. Etter å ha betalt de 3 euroene det kostet for å gå opp fant vi ut at heisen var ute av drift og vi derfor måtte ta beina fatt og bestige de ventende 267 trinnene.

Såå tok vi den Tranvia. Gammel, skranglete, varmt og treigt. Men likevel superkult!

Meg, Alejandra og Marina en thaa busss

utsikt vol24352

Fornøyd

Utsikt på veien hjem

mer buss..................

Heftig mye aktivitet på blant annet instragram etter hjemkomst med bilder i hytt og pine. Her er et July la ut. Ser det ikke fint ut?

July, Noelia, Jessy, Yulia, Anna, Marina, Noruega og Silvia. Bare sånn at hvis du lurte

Min fine marina

Fra natt-turen vår på stranda

Marina, yooo, Laura, Jessy og Maria

...så vinket vi farvel til Lisboa

Det var det jeg har å vise dere fra Lisboa2013, men du var kanskje glad for at jeg avslutter her? Har som alltid haugevis av fler bilder å vise og fortelliger å fortelle, så tror jeg skal dele litt med dagboka mi. Min gode venn her nede. 

Nå skal jeg lese litt i reise-bladet mitt og bli enda mer inspirert. Som om jeg ikke er det fra før av. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, å se og oppleve og lære før jeg setter meg tilrette i et hus med mann og barn at jeg kommer til å fylle 50 før jeg er ferdig med alle studiene jeg har lyst til å ta og alle stedene jeg vil se. Har mye tanker om dette i disse dagene, så kanskje jeg skriver et lite innlegg om det en dag. Un buen dia.

God natta da